Liv laga
En overlevelseshistorie gjennom 40 år med HIV og skaperkraft
I 2023 er det 40 år siden første tilfelle av hiv/aids ble registrert i Norge – homopesten eller gay cancer som tok livet av en hel generasjon homofile menn kort tid etter avkriminaliseringen. I “LIV LAGA” markerer en av nestorene innenfor norsk hiv-aktivisme sin historie som overlever av hiv gjennom 40 år som en av de tidlig registrerte smittede i Norge (1983).
Det retrospektive kunstprosjektet “LIV LAGA” markerer både da aktivisten og designeren Jens Harald Eliassen mottok dødsdommen og samtidig det året da han tok med tegnemappa og dro til New York og startet en lang karriere innen mote. Her viser han hvordan han overlevde og fant mening og livskraft gjennom å skape og utfolde seg kreativt. Jens Harald forteller hvordan samfunnet ikke så en fremtid for smittede, mens han så en fremtid foran oss.
Jens Harald Eliassen er utdannet motedesigner med fire år på SHKS i Oslo og Kingston Universitet (tidligere Polytechnic) i London. Uteksaminert i 1980, men på tross av at han ble headhuntet av Joseph i London, Valentino i Milano og Kenzo og Ungaro i Paris, ble karrieren i Europa kort. Dette var før EØS og nordmenn kunne på den tiden ikke få arbeidstillatelse i EU (EF).
Skamliggjøring og tabubelegging har skapt en nådeløs taushet rundt hiv/aids. “Taushet er død!”, var ett av aktivismens slagord i møte med drepende moralsk fordømmelse og utenforskap. Prosjektet vil fremheve at selv om sykdom og død er til stede som en realitet – er man ikke bare syk – man lever også.
Jens Haralds karriere startet hos Calvin Klein før han med stor suksess designet under eget navn. I 1994 ble han bortvist fra USA da landet ikke lenger ville forlenge hiv-positives arbeidstillatelse.
Jens Haralds historie
1970-tallet – Oslo og London
På gaten i Oslo ble jeg hetset. Det å være jente-pen på skyhøye platåsko i David Bowie-inspirerte klær og hårfarge ble ikke akseptert av 70-tallets gatemoral. Det ble vel del av herdingsprosessen.
Etter fire år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole – SHKI – kom jeg inn på en av datidens beste motedesignskoler – Kingston Polytechnic i London i 1978. Jeg gikk fra og være en middelmådig student på SHKI til å være blant de beste på Kingston. De fire kjedelige, grunnleggende årene, betalte seg. Alle prosjektene på Kingston var sponset av industrien, og jeg vant flere priser for best design.
Under eksamen i 1979 ble jeg syk, og innlagt på sykehus, legene hadde problemer med å stille en diagnose, som til slutt ble hepatitt none A none B, som nå går under diagnose hepatitt C. Jeg hadde en aktiv betennelse i leveren gjennom hele 80- og 90-tallet og ble først kurert i 2005.
Det jeg i ettertid har bitt meg merke i var at legene ba om å få ta en utvidet blod-screening, med begrunnelse i at de så noe helsemessig i det homofile miljøet de ikke forsto. Det første aidstilfellet i England – ”December 1981 a gay mans was referred to a London hospital with opportunistic infection” – måtte ha vært smittet på tidlig/midten av 1970 tallet. Jeg sier ikke at jeg var hivpositiv på det tidspunktet, det skjedde først noen år senere. Men jeg tror at det var begynnelse på hiv-epidemien de så i blodprøvene, som legene ikke forstod.
Norge var ikke medlem av EU, og EØS avtalen kom først i 1994. Det var av den grunn umulig for en nordmann å få arbeidstillatelse i EU. Selv med tilbud om jobb fra Joseph i London, ble jeg avslått arbeidstillatelse, kastet ut fra England og fikk to uker på å forlate landet. Immigrasjonsmyndigheten beholdt passet som jeg fikk igjen da jeg landet på Fornebu.
1980-tallet – LONDON, PARIS, OSLO OG NEW YORK
Jeg dro til Paris, men Norge var like mye ikke medlem av EU i Frankrike som i England, så tilbud om jobb på Valentino i Italia og Kenzo i Paris, var en likeså stor umulighet, så det vanket ikke noen arbeidstillatelse der heller. Jeg dro hjem og jobbet for å tjene penger til å reise til USA. 18. mai 1982 kjører jeg nedover 5th. Avenue. Jeg lener hodet bakover og ser ut av bakvinduet hvor skyskraperne passerer forbi – og tenker – herregud jeg lever min drøm. Første uke i New York fikk jeg jobb hos selveste Calvin Klein.
Vi er på ettersommeren i 1983, for 40 år siden. Jeg ble syk – veldig syk. Kiloene raste, utslettet på leggen ville ikke gro, nattsvette, hovne lymfer, konstant diare – “Primærinfeksjon “ – blir dette kalt. Viruset var kommet inn i kroppen. På isolat på sykehuset var det ingen som våget å besøke meg. Leger og sykepleiere så ut som astronauter.
Dagen jeg ble utskrevet, gikk jeg til en katolsk kirke som lå like ved sykehuset. Jeg korset meg, tente lys og knelte. Jeg ba en bønn til en gud jeg var ekstremt usikker på om eksisterte. Jeg gjorde en bestemmelse: Dette skulle jeg vinne, dette skulle jeg overkomme – det blir begynnelsen på min mest kreative tid.
Jeg ble bra, men jeg var tynn og skrall og så ikke spesielt godt ut, ryktene om hva som var galt med meg – tok jobben – jeg fikk sparken. Det blir en turbulent tid – til jeg landet million-lønn-jobben og flytter inn med min kjæreste i vår penthouse appartement på Park Avenue. Han skulle bli min mann i åtte år. Han dør i 2015, av hiv-komplikasjoner. Jeg starter mitt egent merke «NOW USA by Jens Eliassen» og så «Jens Eliassen» i 1987, som vist i tegninger, foto og antrekk på utstillingen her.
1990-TALLET NEW YORK OG OSLO
I 1994 blir jeg igjen kastet ut av et land! Bortvist fra USA, som ikke lenger ville tillate en hivpositiv å få forlenget sin arbeidstillatelse. Det var dramatisk da, jeg hadde ikke noen plan B, jeg skulle aldri flytte til Norge. I ettertid er jeg takknemlig for at jeg måtte returnere. Jeg fortsatte å skape og designe – først for en butikkjede, med deres eget label og så jobbet jeg på NRK i 15 år med klær og kostyme i aktualitets-avdelingen.
Skaperprosessen var ikke bare i tegning og design. Da jeg flyttet tilbake til Norge kjentes det både riktig, viktig og nødvendig å starte opp «Tverrfaglig Helsegruppee for Hiv og Aids» i regi av PLUSS (HivNorge). Jeg hadde sterk tro på balanse – i kropp og sjel. I USA brukte jeg tusenvis hver måned på helhetsbehandling, akupunktur, terapi, trening og kun økologisk vegetarmat. Millionlønn i USA til luselønn i Norge tillot ikke regimet jeg var vant med fra USA. “Hjelp til selvhjelp» ble svaret.
Dette gjorde meg mediaeksponert, jeg ble talsperson for prosjektet, men min høyprofilerte NRK-jobb, mine venner, folk flest og folk rundt meg hadde ingen negative reaksjoner på min status. 90-tallet var også tiden hvor jeg tillot meg å være syk – jeg er god til å være syk, være ‘svak’ og motta den hjelpen jeg trenger når jeg trenger den. Jeg lå med full blown aids – med kreft Kaposis Sarkom da medisinene kom i 1996 – reddet i siste time.
2000-TALLET – OSLO
Nyttårsaften 1999 – samler jeg en liten gruppe venner for å feire at vi nådde året 2000.
Jeg møtte (igjen) den store kjærligheten min mann gjennom 23 år, samme år. Det fulgte år med redsel for å smitte ham. Han var både far og morfar, men med de nye medisinene som kom og etter hvert så lite virus at det ikke lot seg måle slapp også denne skrekken.
NRK jobben tok slutt da jeg for andre gang fikk kreften i år 2009. Kreften ble borte og kreftene kom tilbake – så da begynte på nytt mitt engasjement i hiv-saken.
Enormt mye har skjedd i mine 40 år med hiv. I 1996 kom de revolusjonerende livreddende medisinene. Kvinner kan føde barn uten noen risiko for å overføre viruset til barnet. Hiv-positive på vellykket behandling kan ikke på noen måte føre viruset videre. PrEP medisinen reduserer risiko for å bli smittet av hiv betydelig.
Som 68-åring står jeg nå i begynnelsen på et nytt kapittel i livet. Etter mange gode år går min mann og jeg fra hverandre. Jeg håper og tror at det for begge blir et – LIV LAGA.
En stor takk til Simlen som åpnet sin systue, studio og tid for at jeg skulle få muliggjort nye originaler fra eksisterende mønster og modeller fra 1980-tallet.