Historie

Under radaren, tabu og vakuum Internasjonalt kan man se en bevegelse rundt skeiv kunst allerede på slutten av 1800-tallet, ikke minst i Berlin. På 1960- og 70-tallet blomstret den i lys av Gay Liberation Movement, som tok fart parallelt med frigjøringsbevegelser og ungdomsopprør over hele den vestlige verden. Den tidlige skeive kunsten har i liten grad eksplisitt uttrykt ikke-heterofil seksualitet. Skeive kunstnere har lenge måttet orientere seg under radaren gjennom «kodede» fremstillinger av skeiv kjærlighet gjennom bruk av kunstens sublime, subtile budskap og virkemidler.

Uansett hvor «skjulte» kunstnerne var, ble flere oppfinnsomme nok i sine dobbeltliv til at deres livshistorier ble nedtegnet. Indre liv, uoppfylte lengsler, seksualitet, livssmerte og fellesskap som brøt med konvensjonene, ble tematisert i koder, som man lærte å kjenne igjen. Menn med gult slips eller sokker, Hanky Panky-kodene som signaliserte seksuelle preferanser, ring i høyre øre og så videre, gjorde det mulig å identifisere hverandre sosialt. I kunsten og i hjemmets dekor var bilder av St. Sebastian for mannlig homofile og Venus-speilet for lesbiske viktige referanser.
Kunst er viktig, fordi den tilbyr en unik frihet til å gå inn i det som ikke er legitimt å snakke om; det forbudte, det tabubelagte, det unevnelige. Selv om lesbiske ikke ble omfattet av straffelovens paragraf som kriminaliserte homofile, og at straf-feloven stort sett var sovende, var det sosialt sett en ulevelig risiko for de fleste å bli identifisert som homoseksuell. Selv mange år etter opphevelsen av kriminaliseringen, ville det få alvorlige konsekvenser å bli identifisert som skeiv. Det å ikke ha en kultur å speiles i og bli bekreftet gjennom, gjør oss fremmede for oss selv. Det å skjule seg for samfunnet gir en dobbel fremmedgjøring. Kunst-nerne kan tangere det som ingen andre samfunns-arenaer våger gå inn i. Viktigheten av å uttrykke seg illustreres av høyesterettsdommen, som i 2018 avkriminaliserte homofili i India. Her står det: «Denial of self-expression is akin to inviting death». Det at noen våget og stå imot konformitetspress og implisitte og eksplisitte trusler, er avgjørende for overlevering av kultur og bygging av identi-tet. Alternativet ville være dødelig indre og ytre meningsvakuum. På mange måter forutsetter poli-tisk frigjøring kunstens sprengkraft og evne til å berøre og endre folk. Den forutsetter også hvordan vi ser og forstår hverandre og selve virkeligheten. Denne artikkelen handler om kunstnerne som ikke skjulte seg, og den skeive aktivistiske kunstens organisering og utvikling i Oslo i vår nære fortid. En fortid som ikke kan spores lengre tilbake, fordi det var kriminelt å være synlig, og fordi vi mistet en hel generasjon av kreative og fargerike folk i «homopesten», da aids la deler av homolandskapet øde på 1980- og 1990-tallet.

Skeive utstillinger
I skeivt kulturår snakkes det mye om lovverkets og offentlighetens begrensning av skeives liv. Men historisk var det heller ingen automatikk i at skeiv kunst var velkommen i skeive miljøer. En av de aller første spesifikt skeive kunstutstillingene i Oslo ble arrangert våren 1985. Da Fin Serck-Hanssen skulle stille ut sin serie «10 blå menn», som var ment å synliggjøre homomangfoldet, ble dette mangfold for drøyt for homobevegelsen. Homomiljøet var konservativt, og menn skulle kle seg pent med skjorte og slips, ha velstelt frisyre og høre på sla-germusikk. Menn i dameklær, gummi og lær, som noen av bildene portretterer, var tabu. I dag inngår bildene i den norske nasjonalskatten i Nasjonal-museets samling. Fin forsøkte å henge opp en plakat for utstillingen på Metropol, det viktigste møtestedet for norske homofile på 1980-tallet, men plakaten ble refusert av Forbundet av 48, forgjen-geren til FRI, som eide Metropol. På Café de Stjil fikk han derimot vise bildene sine.

Skeiv kunst har hovedsakelig blitt vist i de skeive tidsskriftene, på utestedene og under pride-festi-valene. Det er der skeive først og fremst har vært synlige, det er der vi har kjempet, det er der vi har kunnet finne og møte hverandre uten altfor stor risiko. Man finner mye skeiv kunst om man graver i de skeive tidsskriftene «Løvetann», «Umulius», «Fritt fram» og «Blikk», og senere «MELK» og flere andre. Samlingsstedene Kvinnehuset, Homohuset, Skippergata 8 (1981/1982) og utesteder som bl.a. Metropol og Gamle Enka i Youngsgate, Cafe de Stjil, Potta og London, samt diverse klubb- og bar-konsepter, har gjennom historien vært de sentrale arenaene for skeiv kunst og kultur. To skeive ste-der som ikke bør glemmes er Blitz og Hausmania, som representanter for motkultur, spesielt radikal ungdomskultur som punkere og anarkister, med utgangspunkt i okkuperte bygninger.

Skeive kunstkollektiver
Det første offisielle skeive kunstnerfellesskapet i Norge stod det kvinneaktivistiske verkstedet SFINXA (1970-1985) bak. Den åpne skeive kunst-historien begynner kanskje her og ikke minst i kollektivets faksimile Lavendelexpressen og teatergruppa Livets Mangfold (1977- ca. 1985), som hadde utspring i og rundt Lesbisk Bevegelse (1975).
«Natt & Dag» våren 1985 regnes som den første offisielle kollektivutstillingen med homofil som tema i Norge. Utstillingen ble avsparket for en av verdens lengste sammenhengende tradisjoner for skeive kollektivutstillinger. Initiativtakeren og flere av 1980-tallets pionere er fortsatt engasjert i det kunstnerstyrte fellesskapet, som i 2001 fikk navnet Skeive Kunstnere, som i dag utgjør organisasjonen Pride Art. Utstillingen i 1985 var på Galleri Hjerterommet ved Jernbanetorget og presenterte arbeider av 15 kvinnelige og mannlige kunstnere med formålet å vise at det også gikk an for skeive å gi vår kjærlighet og seksualitet et billedtrykk.
Pionerne Ane Reppe og Øyvind Rauset stod bak importen av initiativet «Nordiske homofile kunstnere», som hadde startet et par år tidligere i Sverige og Danmark. Kunstnergruppen hadde som formål «at utbedre kjennskapet til den spesielle kultur, som homoseksuelle lever i og utrykker sig igjennom, samt at utvikle den». Etter «Natt & Dag» fulgte årlige skeive kollektivutstillinger, en tradisjon som stoppet i Sverige og Danmark men har vært videreført i Oslo. Det mest eiendommelige ved tradisjonen er at selv etter 40 år er utstillingene fremdeles kunstnerstyrte og sidestiller uetablerte og profesjonelle kunstnere.

Utstillingen i 1985 vakte stor oppsikt og fikk en helside både i VG og Dagbladet. Den trakk 2452 besøkende i løpet av de to ukene den var åpen, og utstillingen bar preg av at den ble arrangert knapt 13 år etter at homofili ble avkriminalisert. 1/3 av befolkningen synes da at «homofile burde begrense sine tilbøyeligheter», som man kunne lese i Dag-bladet samme dagen.

Etter en storstilt utstilling på Black Box, Aker Brygge i 1988, kalt «Vibrasjoner», med 23 utstillere og 100 kunstverk, gikk man over til mindre og mer spredte utstillinger på1990-tallet. I 1996 ble utstillingen holdt i de gamle toalettene på Østbanen. Utstillingsarkitektonisk er dette interessant med tanke på at toaletter og pissoarer har en viktig kulturell betydning for skeive, fordi de var en av få møteplasser hvor skeive kunne møtes i det skjulte.
I 2001 etablerte en gruppe skeive kunstnere et mer offisielt kunstnerkollektiv. Utstillingen «Kunst på Skeiva» i Dronningensgate 10 kom til på initiativ fra kunstnerne Jens Sølvberg og Annika Wattne Rodriguez. Her tydeliggjorde man samskapningen i den skeive kunstbevegelsen, og videreførte en bevegelse hvor skeiv kunst skulle vises på skeive kunstneres premisser: mangfold, inkludering og bred representasjon erstatter tradisjonelle kvalitetskriterier og kuratering. Litt etter litt har dette bragt et bredere mangfold inn i det norske kunstfeltet.

I 2002 kalte man utstillingen «Råsaft», og gjengen som sto bak fikk navnet «Skeive Kunstnere». Denne gangen stilte kunstnerne ut flere steder: Galleri Brenneriet, Galleri 21.24/21.25, Galleri GUN og gallerikafeen Kaffekunst. Antall kunstnere var fordoblet, og ulike uttrykk som videoinstallasjon, tekstil, skulptur, foto, maleri, glass og grafikk var representert.
2003 ga startskuddet for solidaritetskampanjen «Skeiv solidaritet». Dette var året da USA invaderte Irak. Skeive Kunstnere begynte en tradisjon for solidaritetsinnsamlinger. Senere begynte man også å invitere skeive kunstnere fra land, som er mer vanskeligstilt enn Norge når det gjelder skeive rettigheter, til å delta på utstillingene. En kunstaktivistisk profil ble mer tydelig, og gruppa plasserte seg i sjiktet mellom rettighetsbevegelsen og det praktiske kunstformidlingsfeltet: kunst og politikk i skjønn forening.
I 2003 var utstillingen tilbake i lokaler i Brenneriveien, i Galleri Brenneriet og i Strykejernet kunstskole. Petter Nome åpnet utstillingen, og dragqueendronningen Comtesse von Lüderitz var auksjonarius på kunstauksjonen.

Utstillingen i 2004 ble holdt på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Nytt av året var at musikk og dans var representert blant kunstuttrykkene.

I 2005 ble Europride arrangert i Oslo, og kunstnerne kalte utstillingen «Pride Art» for å være internasjonale. Utstillingen ble igjen vist på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Solidaritetsaksjonen ble holdt i samarbeid med homoorganisasjoner i Murmansk og Moldova. Verd å nevne fra utstillingen er foto-grafen Christian Bersets prosjekt «Se min kjole», hvor 12 profilerte menn stilte opp i drag (blant annet Atle Antonsen, Sputnik og Sven O. Høiby). Bildene ble trykket opp som kalender, og salget ga 90.000 kroner til solidaritetsarbeidet, en rekord for aksjonen.

I 2006 var utstillingen samlet i kjellerlokalene til Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) i Kongensgate med om lag 20 kunstnere under tittelen «Skeivt kulturslepp». Året etter ble Skeive Kunstnere en undergruppe av FRI Oslo og Akershus med eget styre og vedtekter utarbeidet av leder Per Eidspjeld. 27 kunstnere deltok med 134 kunstverk i årets utstilling, som ble avholdt i «Pride park». I årene frem til 2014 ble Skeive Kunstnere værende i Pride Park i festivaltelt. Det var utfordrende år med dårlig underlag, gjørme og våte brostein, og ikke minst regnlekkasjer og tyveri. Vi bygde vegger i rekordfart og dekket de med det billigste stoffet vi fant på Ikea. Utstillingen ble belyst med hjelp av hundrevis av meter med skjøteledninger og skrivebordslamper. Teltet var trangt, men det gjorde det mulig for svært mange mennesker å få tilgang til kunsten, ikke hovedsakelig den vante kunstinteresserte. I 2014 fikk vi laget et eget kunstnerområde i parken med et bredt kulturprogram. Den kjente vandreutstillingen «Queering Sápmi» startet sin ferd på området, slik andre gjesteutstillinger hadde gjort i årene før.

I 2015 gjorde Skeive Kunstnere et kvantesprang og fikk ja på søknad om utstilling i Rådhusgalleriet i Oslo. 57 kunstnere stilte ut 463 kunstverk. Samme år begynte Kulturetaten å støtte kollektivet, noe som har vært avgjørende for vekst og utvikling i kvalitet og omfang. Dette året var også siste gang monteringen og plasseringen av verkene ble gjort av den respektive kunstneren selv. Men valget med å unngå juryering eller utvalg som vanligvis gjøres av en kurator ble videreført. Dette kuratoriske begrepet har hele veien vært et bevisst og essensielt valg gruppa gjorde for å utfordre måten kultur-feltet ellers siler, ekskluderer, normerer og av og til sensurerer ytingsrommet gjennom tradisjonelle utvalgskriterier. Skulle vi få et reelt mangfold og representasjon av alle de marginaliserte og underkommuniserte stemmene i kunsten, måtte det tenkes helt nytt. Gruppa valgte å være nysgjerrig nett-opp på hva som skjer med mangfold og nytenkning, når den enkelte med støtte i et solidarisk fellesskap selv får bestemme hva som er kunst og ikke, og hva personen selv mener er viktig å vise frem og som representerer hens identitet og budskap. Slik kunne vi få innblikk i et bredt og kanskje mer autentisk spekter av skeive menneskers liv og virkelighet.
Etter å ha leid lokaler på Håndverkeren i 2016, var Skeive Kunstnere tilbake i Rådhusgalleriet i 2017 med rekord på 70 kunstnere fra 20 ulike land. Hele 5000 mennesker besøkte utstillingen «Født sånn – blitt sånn». Kunstnerne var fra 13 til over 70 år og kom fra hele landet. I tillegg deltok en rekke internasjonale gjesteutstillere. Regnbuebarna må også nevnes. De hadde vært med i utstillingene allerede i mange år. Gjennom årene har Pride Art utviklet et eget program for kreative verksteder og utstillingsplass der skeiv ungdom, barn av skeive familier og kjønnskreative barn løftes fram. Dette var et viktig prosjekt for å portrettere barnas tolkning av familien og sin kjønnsidentitet, og ikke minst for å skape trygge og relevante møteplasser, der barn og unge kan møte og bekreftes av andre som er som dem.
I 2017 utviklet Skeive kunstnere sitt arbeid med skeiv litteratur og scenekunst, og presenterte et stort og mangfoldig program med skeiv underholdning og performance. Dette vakte stor begeistring. For mange ble det viktig å ha en scene og kunne oppsøke skeiv kulturformidling utenfor de folkerike og festpregede arenaene som ellers preger Pride-uken.
2017 var også første og eneste året, frem til 2022, at en kunstkritiker har gitt utstillingen oppmerksomhet under overskriften «Altfor skeivt» i Klassekampen. Tommy Olsson (2017) omtalte utstillingen med uttrykk som «retningsløs graut», «et loppemarked» og «blodfattig appendiks», før han beskrev kunsten som plakater man selger på fortauet og anbefalte at gruppa ikke fikk fortsette med disse utstillingene. Det var en lett sak å svare han med at «Skeivt er poenget, Olsson» og poengtere at kanskje ikke en heterofil mann ikke nødvendigvis er berettiget å være den som avblåser skeiv rettighetskamp og definerer hva skeivt mangfold og skeiv estetikk skal være. «Det er vi som eier denne bevegelsen, vi som har arvet den. Olsson sparker nedover i blinde» var vårt svar (Sikkeland, 2017).

Skeive Kunstneres endret i 2018 navn til Pride Art, et navn vi hadde brukt ved flere anledninger for å appellere til et internasjonalt og mer mangfoldig publikum, og ikke minst styrke koplingen til pri-de-bevegelsen. Samtidig ble det inngått en treårig intensjonsavtale med Oslo Pride AS. Pride Art og Oslo Pride samarbeidet i 2018 og 2019 om å samlokalisere utstillingen og den politiske debat-tarenaen Pride House i et 1000 m2 festivaltelt på Youngstorget. Samlokaliseringen mangedoblet publikum på begge areaner med henholdsvis 15 000 og 25 000 besøk på 10 dager. Utstillingene «Shameless» og «I Fought – Therefore I am» vakte stor internasjonal oppsikt blant pride-aktivister fra mange land. Utstillingen viste nesten 600 kunstverk av over 100 kunstnere med kulturell bakgrunn fra 25 land. Deler av utstillingen vandret til Arendal under Arendalsuka og videre til Skeive sørlandsda-ger i Kristiansand under tittelen «Skamløs». Dette startet en ambisjon i Pride Art om å bidra til skeive utstillingstiltak under andre Pride-festivaler rundt om i landet.
Utstillingen var nå vokst til å være en festival i seg selv og rommet en hel dags litteraturmarke-ring, et rikt sceneprogram med daglige innslag av performance, konserter, dragshow og kunst- og kulturpolitiske debatter i tillegg til selve kunstut-stillingen. Flere av de kunstnerne som i dag trekkes fram som representanter for skeive kunstnere fikk sine første visningsopplevelser i Pride Art og høstet selvtillit og faglig utvikling gjennom møter på tvers av generasjoner og solidaritet mellom etablerte og uetablerte kunstnere på gruppas arrangementer.

I 2020 etablerte Pride Art seg som selvstendig, nasjonal organisasjon. Samarbeidet med Oslo Pride ble avviklet. Samme år tok organisasjonen sammen med det skeive kulturtidsskriftet MELK initiativ til et permanent skeivt kunst- og kultur-senter i Oslo. Dette er en ambisjon den skeive bevegelsen har hatt siden 1970-tallet. Ved å skape en frittstående arena som favner på tvers av generasjoner, gruppetilhørighet og kunstneriske disipliner, er målet å skape en trygg møteplass som bidrar til fellesskap og økt kunstnerisk aktivitet for skeive. Senteret skal utvide ytringsrommet og skape en trygg fellesarena, der bredden av det skeive miljøet kan møtes, dele kulturopplevelser, debattere, produsere og samarbeide. Det mest akutte er å sørge for å flytte kompetansen ervervet gjennom det løftet Skeivt kulturår gir i 2022 inn i en varig struktur. Skeive er skeive året rundt og har også behov for tilgang på egen kultur utenom pride-festivalene.

De fleste minoriteter og interessegrupper har egne kulturhus, mens skeive, på tross av at vi repre-senterer 7 % av befolkningen, mangler trygge og relevante møtesteder utenom festival og utesteder.
2020 ble det første året siden 1985 at det ikke var noen utstilling. 130 skeive kunstnere måtte pga Korona avvikle planene om utstillingen «Un/limited». I 2021 kom imidlertid revansjen «Wunderkammer», Norges første skeive kunstfes-tival på DOGA, som tok imot 10 000 besøkende på 10 dager.
En kommentar til utstillingen som er interessant å løfte frem er kirkerådsleder Kristin Gunleiks-rud Raaum som uttrykte følgende:
«Jeg synes at mitt liv er blitt lettere fordi dere har tatt den kampen (...) men det er et tilleggsper-spektiv her. (...) Jeg ser at den kampen dere har stått i så mange år, for kjærlighet og kropp, utvider rommet og blir tatt på vegne av oss alle. Det er lettere å være hetero på grunn av denne kampen, slik den kommer til uttrykk her. Det skaper mindre rigiditet, mer åpenhet, og dermed lettere også for oss så manøvrere i verden og i kjærligheten og i kroppene våre. Jeg synes at mitt liv er blitt lettere fordi dere har tatt den kampen. Det fortjener dere som har stått i den kampen i så mange år en stor, stor takk for på vegne av oss alle.»

I 2022 ble Pride Art tildelt den høythengende og symbolsterke tittelen som årets Olsokkunstner av Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Blant annet skal det lages en større utstilling om skeiv tro, åndelig-het og meningen med livet.
To av Pride Arts mest sentrale prosjekter i Skeivt Kulturår er utstillingene i samarbeid med Oslo Museum. På utstillingene, som definereres som pilotprosjekter, skal Pride Art samle viktige erfa-ringer for å etablere det planlagte skeive kunst- og kultursenteret. På Interkulturelt Museum samler vi representanter for samtlige skeive organisasjoner i utstillingen “Grenseløs – Ikke om oss uten oss” i de tidligere lokalene til Grønland politistasjon. Der skal et nå fragmentert skeivt organisasjonsliv, som preges av kamp om ressurser og synlighet, møtes gjennom kreative uttrykk for å portrettere nyansene i det skeive mangfoldet, der politiske og religiøse forskjeller legges til side. På Bymuseet vil utstillingen «SKAPE(T) – Undergrunnsstemmer og frigjøringskamp i skeiv kunsthistorie» formidle norske skeiv kunsthistorie for første gang.
Skeivt Kulturår kan bli et blaff. Og det kan bli til varig endring i strukturer og praksiser. Jeg tror det avhenger av at store aktører bruker sin makt til å løfte frem de som faktisk er blitt forbigått, som mangler ressurser og referanser til å komme til. Mest av alt må de legge vekk faglig stolthet, frem-medfrykt og bli flere hakk mer uredde enn de liker å smykke seg med i mandater og formålsparagrafer.
Jeg håper det alltid vil finnes et Pride Art, som alltid vil fortsette å utfordre de vektskålene som styrer hvilken kunst som defineres som verdifull og relevant. Jeg håper dette fellesskapet ikke slutter åpne det nåløyet man må igjennom for å bli synlig. Og jeg tror det er viktig at det finnes noen som protesterer mot at noen få innen kunst og kultur-verden tilskrives makt til å definere hva som er bra kunst og dårlig kunst, verdifull kunst og verdiløs kunst, profesjonell kunstner og uviktig amatør. Den skeive kunsten gir mening først og fremst i spennet imellom det heteronormative og mainstream. Det kjennes viktig å bli anerkjent av den etablerte og offisielle kunstverdenen, samtidig vil vi også alltid være en motmakt, alltid virke for-styrrende på det som er mainstream og populistisk. Det er det skeive i sin essens.

I 2019 mottok Pride Art Oslo Kommunes kunst-nerpris for sin innsats innen Oslos kunstliv. I begrunnelsen stod det:
«Pride Art er Norges største og viktigste skeive utstilling (...) og et viktig og særegent bidrag til Oslo og landets kulturbilde hvor mangfold (...) Pride Art utvider, utforsker, utfordrer og beriker hovedstaden og er en viktig bidragsyter til å skape rom for alle til å leve sitt eget liv. Dette gjør de gjennom åpenhet og det enestående verktøyet kunst utgjør i kampen mot diskriminering og for-dommer. Utstillingene gir oss en økt forståelse for skeive menneskers liv og virkelighet og bidrar til holdningsendringer og er viktig for Oslo i arbeidet for å skape en inkluderende, varm og raus by”.

Kilder

Dagbladet, juni 1985. Referert til i samtale med Øyvind Rauset, 2018 med Frederick Nathanael.
FirstPost, 2018. ’Denial of self-expression is akin to inviting death’: CJI Dipak Misra’s key remarks in Section 377 judgment. Lokalisert 23. Mai 2022 på: www.firstpost.com/india/denying-expression-of-sexual-orientation-akin-to-inviting-death-cji-dipak-misras-key-remarks-in-section-377-judgment-5126701.html
Hatterud, B. (2013). Fin Serck-Hanssen. Lokalisert 26. mai 2022 på http://www.kunstplass5.no/utstillinger/2013_5_I_see_rainbows/fin.html
Ljøgodt, K. (2017). Skeiv kunst forbigås i Norge. Minerva. Lokalisert 1. februar 2022 på: www.minervanett.no/homofili-homofobi-homohistorie/skeiv-kunst-forbigas-i-norge/166580
Nafstad, A. (2016). Hvilke historier skal fortelles? Museers ansvar i inkludering, formidling og bevaring av minoritetsgruppers historier. Lokalisert 2. mars 2020 på: www. tidsskriftetmelk.no/posts/hvilke-historier-skal-fortellesNafstad, A. (2016). Hvilke historier skal fortelles? Melk nr 4. Lokalisert 3. desember 2021 på www.tidsskriftetmelk.no/posts/ hvilke-historier-skal-fortelles?fbclid=IwAR1bFpp0SatWBS8W5 bTP5lfvOSlpFqmIn1-Clf_5A9Ct5WCGRSGGYp00NQQ
Olsson, T. (2017). Altfor Skeivt. Klassekampen, 5. juli.
Pride Art (2021). Vår historie. Fortalt av Annika Wattne Rodriguez og Frederick Nathanael. Lokalisert 10. Mars 2022 på: https://www.prideart.no/var-historie/
Rauset, 2018. Upubliserte intervjunotater med kunstneren av Frederick Nathanael.
Sikkeland, H. (2017). «Skeivt er poenget, Olsson!» Klassekampen, 17. juli.
Solli, M. F. (2019). Ta et initiativ – Bygg en barrikade!” UngMob, Blitz og 80-årenes ungdomsopprør. Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie. Lokalisert 13. mars 2022 på: www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/73102/Masteroppgaven-solli-1--.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Ås, I. & Gjevjon, T. (2020). Vi spiste, sov og drakk feminisme. Sfinxa - lesbisk trykk

Search Site

Vår historie

Skeiv kuratering og kunstaktivisme i Oslos loft, kjellere og undergrunn