Pride Art tilhører en bevegelse av skeiv kunst helt siden midten av 1900-tallet. Gjennom Gay Liberation Movement som tok fart på 1960- og 70-tallet har den skeive kunsten blitt en viktig leverandør av perspektiver og nyanser i debatten omkring likestillingsforståelse. Ikke minst har den vært avgjørende for å skape mangfold, representasjon, utvide ytringsfriheten og nyansere det heteronormative majoritetsblikket på kjønn, seksualitet og kultur.
Det første lesbisk-feministiske kunstnerfellesskapet vi kjenner til i Norge, er Kvinneverkstedet SFINXA (fra ca. 1975 til 1989). Der brukte lesbiske feminister sine skapende krefter i kvinnepolitisk kamp gjennom foto, silketrykk, artikler, tegneserier, plakater, buttons m.m. SFINXA signerte alt verkstedet trykket på sine offsetmaskiner med SFINXA lesbisk trykk. Sakprosa-/kunstboken «Vi spiste, sov og drakk feminisme» av Inge Ås (2020) gir et dypdykk i lesbisk feministisk kunstutøvelse.
Den første offisielle homoutstillingen i Norge var våren 1985 «Natt & Dag». Et par måneder før stilte Fin Serck-Hanssen ut sin serie fotografier ”10 blå menn”, som også var med i «Natt & Dag». 3 av bildene fra serien er blant annet ivaretatt som en del av vår nasjonalskatt i Nasjonalmuseet og inngår også i samlingen til det skeive kunst- og kultursenteret Pride Art er med å etablere. Omstendighetene rundt disse bildene forteller en historie om hvor drastisk stemningen rundt skeiv kunst har endret seg siden 1985. Fin Serck-Hanssen forsøkte å henge opp plakat for utstillingen sin på Metropol, det viktigste møtestedet for norske homofile på 80-tallet, men plakaten ble refusert av Forbundet av 48, forgjengeren til FRI, som eide Metropol. Refuseringen var angivelig politisk begrunnet; Homomiljøet var konservativt og menn skulle kle seg pent med skjorte og slips, flott frisyre og høre på slagermusikk. Menn i dameklær, gummi og lær var tabu. Men på Café de Stilj fikk han vise bildene. Serien var ment å synliggjøre homomangfoldet, et mangfold som ble for drøyt for homobevegelsen og refusert av våre egne.
«Natt & Dag» ble under det som da het Homodagene, avsparket for en av verdens lengste sammenhengende tradisjoner for skeive kollektivutstillinger. Pionerene Øyvind Rauset og Ane Reppe stod bak importeringen av arbeidet «Nordiske homofile kunstnere» hadde startet et par år tidligere i Sverige og Danmark. Gruppen hadde som formål ”at udbedre kendskabet til den specielle kultur, som homoseksuelle lever i og udtrykker sig igennem, samt at udvikle den. Etter ”Natt & Dag” fulgte årlige skeive kollektivutstillinger av et dynamisk kollektiv av skeive kunstnere.
Utstillingen i 1985 vakte stor oppsikt og fikk en helside både i VG og Dagbladet. Utstillingen trakk hele 2452 besøkende i løpet av de to ukene den var åpen. Arrangementet bar preg over at det var knapt 13 år etter at homofili ble avkriminalisert. 1/3 av befolkningen synes den gangen at homofile burde begrense sine tilbøyeligheter, stod det i en avis den samme dagen. Historien forteller noe om hvor viktig Pride er som protest, ikke bare som en fest, og hvor avgjørende enkeltpersoner har vært i å drive frem den tradisjonen, fellesskapet og plattformen vår bevegelse står på i dag. Nesten 40 år etter viser undersøkelser at fortsatt mener 1 av 5 nordmenn at homofili er ekkelt (2020). I 2013 mente 4 av 10 menn i Norge at homosex er feil (NRK).
Etter en storstilt utstilling i 1988 kalt «Vibrasjoner» på Black Box, Aker Brygge med hele 23 utstillere og 100 kunstverk, gikk tradisjonen over i mindre og mer spredt utstillinger gjennom 90-tallet.
I 2001 samlet en gruppe skeive kunstnere seg som offisielt kunstnerkollektiv. Prosjektet gruppa skapte i 2001 ble kalt «Kunst på Skeiva»; en kollektivutstilling holdt i Dronningensgate 10. Initiativet kom fra fotograf Jens Sølvberg og Annika Wattne Rodriguez. Helt fra denne første utstillingen var det klart at dette var et kollektivt prosjekt – man meldte seg ikke bare på for å stille ut, man meldte seg også som frivillig til organiseringa av herligheten. Dette ble starten på en bevegelse hvor skeiv kunst skulle vises på skeive kunstneres premisser, som litt etter litt har bragt t bredere mangfold inn i det norske kunstfeltet.
I 2002 kalte man utstillingen «Råsaft» og gjengen som sto bak fikk navnet «Skeive Kunstnere». Denne gangen stilte kunstnerne ut flere steder, – på Galleri Brenneriet, Galleri 21.24/21.25, Galleri GUN og gallerikafeen Kaffekunst. Antall kunstnere var fordoblet, og ulike uttrykk som videoinstallasjon, tekstil, skulptur, foto, maleri, glass og grafikk var representert.
2003 ble startskuddet for solidaritetskampanjen Skeiv solidaritet, året da USA invaderte Irak. Skeive Kunstnere begynte en tradisjon for solidaritetsinnsamlinger og senere invitasjon av skeive kunstnere til å delta på utstillingene fra land som er mer vanskeligstilt enn Norge når det gjelder skeive rettigheter og ytringsrom. Gruppa samarbeidet med bl.a. Amnesty, Flytkningehjelpen og andre organisasjoner gjennom årene. En kunstaktivistisk profil vokste frem, hvor gruppa plasserte seg i sjiktet mellom rettighetsbevegelsen og det praktiske kunstformidlingsfeltet – kunst og politikk i skjønn forening. Amnestys LHBT-gruppe ble tent på ideen om skeiv solidaritet, og året etter (2004) begynte et samarbeid om solidaritetsaksjon mellom Skeive kunstnere og Amnesty-gruppa (Marna Eide var drivkraften for dette). I 2004 fokuserte aksjonen på situasjonen for lesbiske i India og samarbeidet med organisasjoner i Delhi og Mumbai. I tillegg til ren pengeinnsamling har informasjonsvirksomhet og bevisstgjøringsarbeid om årets tema alltid vært viktig.
På mange måter var det kunsten som kom først i skeiv rettighetsbevegelse. Skeive kunne gi uttrykk for sine lengsler, sine liv og sin identitet gjennom kunst og gå under radaren i politiske og religiøse regimer hvor homoseksualitet er tabu eller straffbart. I mange land, som f eks Russland, er kunsten fortsatt den sentrale måten man driver opplysning, holdningsarbeid og hjelp til livsmestring for skeive når rommet for politisk arbeid er trangt eller til og med farlig.
I 2003 var utstillingen til gruppa igjen samla til lokaler i Brenneriveien – både Galleri Brenneriet og Strykejernet kunstskole ble fylt av verkene til litt slitne men veldig fornøyde kunstnere. Petter Nome kom og åpna ballet, og på kunstauksjonen var selveste Comtesse von Lüderitz auksjonarius.
Utstillingen i 2004 ble holdt på På Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Nytt av året var at musikk og dans var representert blant kunstuttrykkene. I 2005 var det Europride i Oslo, og kunstnerne kalte utstillingen Pride Art for å være internasjonale. Utstillingen ble igjen holdt på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Solidaritetsaksjonen ble holdt i samarbeid med homoorganisasjoner i Murmansk og Moldova. Verd å nevne er at fotografen Christian Berset og hans prosjekt «Se min kjole» hvor 12 profilerte menn stilte opp i drag (blant annet Atle Antonsen, Sputnik og Sven O. Høiby!) Bildene ble trykket opp som kalender og salget av kalendrene og originalbildene bidro til sammen med 90.000 kroner til solidaritetsarbeidet – en rekord for aksjonen.
I 2006 var utstillingen samlet i lokalene til LLH i Kongensgate, mens den fra 2007 av har vært representert i Pride Park. Solidaritetsaksjonen i 2006 og 2007 fokuserte på skeive organisasjoner i Øst-Afrika og deres kamp. Bilder laget av medlemmer av den kenyanske gruppa Minority Women in Action har også vært utstilt i Pride Park. Årlige informasjonskampanjer og innsamlinger under Skeive dager har fortsatt, og det har også bidraget fra Skeive kunstnere.
På de første utstillingene i denne bevegelsen var det et 20-talls kunstnere. I 2006 hadde den gang Skeive Kunstnere utstilling i kjelleren på Homohuset i Kongensgate med noen tusenlapper i budsjett til spiker og bobler. Skeive Kunstnere hadde også en vinterutstilling det året, som ble kalt «Sommerfugler i vinterland». 2006 fikk utstillingen tittelen «Skeivt kulturslepp». I 2007 ble Skeive Kunstnere en undergruppe av FRI OA, og utstillingene ble i prene fremover holdt i festivaltelt i Pride Park. I 2007 stilte 27 kunstnere ut 134 kunstverk i parken med en kassabeholdning på 7000 kr. Etter beste evne i et fabelaktig skeivt samarbeid snekret og spikret kunstnerne vegger til utstillingen og koplet hundrevis av meter med skjøteledninger. I årene som kom ble Skeive Kunstnere værende i Pride Park i telt, det var utfordrende nok med dårlig underlag, gjørme og våte brostein og ikke minst regnlekkasjer og tyveri. Ett år stjal noen betalingsautomaten vår. Det var trangt, og ett år havnet gruppa i i klinsj med en av publikum som tok med seg litt av malingen fra et oljemaleri på Armani-bleseren sin. Vi ble dog enige om at det var han som skylt kunstneren penger når vi sammenlignet pris på bleseren og kunstverket.
I 2015 gjorde Skeive Kunstnere et kvantesprang og fikk ja på søknad om utstilling i ærverdige Rådhusgalleriet i Oslo. Hele 57 kunstnere stilte ut 463 kunstverk på de 350 m2 vi fikk fylle. Dette var siste året kurateringen ble gjort fullstendig av kunstnerne selv, også oppheng og plassering av kunsten. Dette kuratoriske begrepet var et bevisst og essensielt valg gruppa gjorde for å utfordre måten kulturfeltet ellers siler, ekskluderer, normerer og av og til sensurerer ytingsrommet gjennom tradisjonell juryering og kuratering. Skulle vi få et reellt mangfold og representasjon av alle de marginaliserte og underkommuniserte stemmene i kunsten, måtte det tenkes helt nytt. Gruppa valgte å være nysgjerrig nettopp på hva som skjer med mangfold når den enkelte med støtte i et valt fellesskap, får bestemme selv hva som er kunst og ikke og hva personen selv mener er viktig å vise frem. Slik kan vi få innblikk i et bredt spekter av skeive menneskers liv og virkelighet.
Etter å ha leid de flotte lokalene til «Genius» på Håndverkeren i 2016, hvor gruppa selv bygde et galleri i lokalene, hadde Skeive Kunstnere utstilling igjen i Rådhusgalleriet med rekord på 70 kunstnere fra 20 ulike land. Hele 5000 mennesker besøkte utstillingen «Født sånn – blitt sånn». Kunstnerne var fra hele landet samt en rekke gjesteutstillere fra andre land. Kunstnerne var fra 13 til 70 år gamle. Regnbuebarna må også nevnes, som hadde vært med i utstillingen allerede i mange år. Pride Art har gjennom årene utviklet et eget program for kreative verksted og utstillingsplass hvor gruppa løfte spesielt frem skeiv ungdom, barn av skeive familier og kjønnskreative barn. Regnbuebarnas innslag var viktig for å portrettere barnas tolkning av familien og sin kjønnsidentitet.
I 2017 utviklet Skeive kunstnere sitt fokus på litteratur og skeiv scenekunst og presenterte et stort og mangfoldig program med skeiv underholdning og performance som vakte stor oppsikt. For mange ble det viktig å ha en scene og kunne oppsøke skeiv kulturformidling utenfor de folkerike og festpregede arenaene som ellers preger Pride-uken.
I 2018 endret Skeive Kunstneres årsmøte navn til Pride Art og inngikk en 3-årig intensjonsavtale med Oslo Pride AS. Pride Art og Oslo Pride samarbeidet om å samlokalisere utstillingen og den politiske debattarenaen Pride House i et 1000 m2 festivaltelt på Youngstorget. Samlokaliseringen mangedoblet publikum på begge areaner med hele 15 000 besøk på 10 dager. Utstillingen «Shameless» vakte stor internasjonal oppsikt blant pride-aktivister fra mange land som besøkte og hørte om utstillingen som viste nesten 550 kunstverk av 100 kunstnere med kulturell bakgrunn fra hele 25 ulike land. Deler av utstillingen vandret til Arendal under Arendalsuka og videre til Skeive sørlandsdager i Kristiansand under tittelen «Skamløs». Dette startet en ambisjon i Pride Art om å støtte frem, ta initiativ til eller bidra til skeive utstillingstiltak under andre Pride-festivaler rundt om i landet.
I 2019 besøkte 25 000 mennesker utstillingen på Youngstorget «I Fought – Therefore I am». 115 kunstnere fra et bredt spekter av kunstneriske uttrykk stilte ut nesten 600 kunstverk. Med den økte oppmerksomheten kunne gruppa nå ta imot sentrale kunstsamlere, kulturpolitikere og kunstfaglige personer som oppsøkte utstillingen. Utstillingen var nå vokst til å være en festival i seg selv som rommet en hel dags skeiv litteraturmarkering, et rikt sceneprogram med daglige innslag av performance, konserter, dragshow og kunst- og kulturpolitiske debatter. Det ble stort å kunne tilby skeive artister og scenekunstnere en skeiv scene hvor de får en helt unik eksponering. Det året debuterte det skeive operaensemblet Skeive Stemmer på Pride Arts scene. Det er spennende å se hvordan flere og flere skeive kunstnere og artister debutrer og etablerer seg gjennom vår plattform og får støtte til å finne veien inn i mainstrema arenaer og mulighet til å etablere seg. Flere av de kunstnerne som i dag trekkes fram som representanter for skeive kunstnere fikk sine første visningsopplevelser i Pride Art og høstet selvtillit og faglig utvikling gjennom møter på tvers av generasjoner og solidaritet mellom etablerte og uetablerte kunstnere på gruppas arrangementer.
Etter en grundig evalueringsprosess ble det klart i 2020 at Pride Art best oppfyller sin tradisjon, visjon og verdigrunnlag gjennom å være fristilt og kunstnerstyrt. Pride Art registrerte seg som egen organisasjon og det formelle samarbeidet med Oslo Pride AS opphørte, selv om organisasjonene skal fortsette å samarbeide og synliggjøre hverandre som tidligere. En samlet bevegelse er avgjørende for gjennomslagskraft og innflytelse. Samme år tok Pride Art sammen med det skeive kultutidskriftet MELK initiativ til et prosjekt som skal oppfylle ambisjonen den skeive bevegelsen har hatt siden 70-tallet om å etablere et permanent skeivt kulturhus i Oslo. Dette er et unikt tiltak hvor hele den skeive rettighetsbevegelsen samt en lang rekke kulturgrupper stiller seg bak et prosjekt som skal sørge for at fokuset på skeiv kultur som kommer frem i det skeive kulturåret 2022 videreføres inn i en permanent struktur. Ikke minst skal prosjektet løfte frem skeiv kulturformidling på den skeive befolkningens premisser og sørge for at skeive får fortelle sine egne historier og formidle sine egne representasjoner på egne arenaer.
I 2020 registrerte 130 kunstnere seg til utstillingen «Un/limited», som like etter påmeldingsfristen måtte kanselleres pga pandemien som brøt ut. Dett ble første året siden 1985 at det ikke ble arrangert utstilling i Oslo. Fra 2021 til 2023 arrangerte Pride Art Europas største skeive kunstfestival i DOGA (Design og Arkitektur Norge) sine 1000 m2 fabelaktige lokaler i oktober med 200 kunstnere representert. I Skeivt kulturår 2022 var Pride Art den mest fremtredende aktøren som initierte og var involvert i 38 prosjekter landet over. Fra 2019 til 2023 tok Pride Art initiativ til, prosjekterte og etablerte Skeivt kunst- og kultursenter (SKOKS) med pilot i Sofienberg Kirke. Stiftelsen som nå driver senteret, stiftet i 2021 av Pride Art og MELK, mottok æresprisen under Oslo Pride for pilotvirksomheten Pride Art gjorde i 2022.
Pride Art tror på at synlighet er motgift til skam og stilltien, og kunnskap er motgift til fordommer og hat.
Artikkel skrevet av Pride Arts kunstneriske leder Frederick Nathanael i Oslo Bymuseums publikasjon Byminner i 2022 i forbindelse med markering av Skeivt Kulturår:
Artikkel-i-antologien-Byminner- 15-1 16